“Min pappa er lærer”. “Min mamma er direktør”. Slik forklarte barna seg i tur og orden. Min sønn ble svar skyldig under samlingsstunden i barnehagen. Hva driver egentlig mamma med? Tilslutt hadde han svart; «Hun sitter i møter og spiser frokost. Noen ganger er jeg også med». Han ville bli som mamma når han ble stor. Ferdinand ble husket for den kommentaren.
Det var ikke så verst svart, egentlig. Han hadde vært med på flere redaksjonelle frokostmøter i regi av Mandag Morgen. Der ble det servert rundstykker. Under styremøter ble det også servert lunsj. Hva mamma ellers gjorde, greide han ikke å si noe om. “Hun prater masse med andre folk”.
Både Jan og jeg har hjemmekontor, og derfor er det alltid én av oss hjemme når barna kommer fra skolen. Vi har en fleksibel arbeidssituasjon hvor vi forholder oss til mange selskaper og oppdragsgivere og ulike tidssoner. Konsulentarbeid, papirløs pult og virtuelt samarbeid med møter over Skype gir ikke barna en åpenbar forståelse av hva vi jobber med. Derfor bestemte vi oss for å forklare barna hva vi faktisk gjør. De første spørsmålene kom raskt; hva betyr det å starte selskaper? Hva gjør dere? Hva gjør Cloudnames? Hvorfor jobber vi ikke slik som mange andre mammaer og pappaer?
De satt lydhøre. Vi fortalte om UNIC og Digital Hverdag og vi fortalte om nye selskaper som Dot Global og Cloudnames. Hvordan en idé kan bli til en arbeidsplass og hva vil det si å bygge sten for sten, hvor viktig det er å jobbe sammen med dyktige mennesker og hva det innebærer å være sjef for andre. Et par ganger brøt de minste inn; «Kan jeg få være med neste gang?» Karen fikk høre at hun var 11 dager gammel da hun deltok på et styremøte hos Mandag Morgen hjemme i stuen til Terje Osmundsen. Ferdinand var 5 måneder da han var med til DnB Kapitalforvaltnings styremøte i Stockholm, ble ammet i pausen og passet på av en amerikansk it-sjef mens møtet pågikk. Mamma-permisjon er kanskje godt innarbeidet i det vanlige arbeidslivet, men i styresammenheng har det vært et ukjent begrep. Jeg opplevde likevel stor forståelse fra selskapene dersom møtene ble lagt utenbys eller varte lenger enn vanlig. Barna liker å høre disse historiene. Nå synes de det er blodig urettferdig at de ikke lenger får lov til å være med på styremøter. Det får jeg høre hver gang jeg drar til Trondheim.
Våre fem barn skal få lov til å velge akkurat den veien de selv vil gå, men alle barn har en identitet gjennom sine foreldres karrierer og yrker. De kan ende opp med å gå langt til siden for Jan og meg, men vår bakgrunn vil likevel være en del av barnas ballast. Har vi noen klare gründer-spirer blant barna? Vi tror det, men svaret får vi kun en gang i fremtiden.
Hvordan kan vi se at barna har en entreprenør-spire i seg? Vi lever hele sommeren på småbruket på Hvaler. Jan starter våren tidlig i drivhuset, og vi har en stor grønnsakshage, masse frukt og bær og litt egg fra frittgående høner. Å tjene sine egne penger er en tydelig motivasjon også for barna. Noen er ivrigere enn andre. Det er mulig Jans historier om hvordan han tjente penger allerede som 8-åring har satt tankene i spinn hos våre jenter. Nå må jeg nemlig kjøpe tilbake våre egne avlinger. Karen og Sofie selger et krus med markjordbær for 25 kroner. En håndplukket bukett med hageblomster kostet i dag tidlig 10 kroner.
Jeg har ikke hjerte til å drepe denne kremmerånden. Jentene er ivrige. De har det gøy og de forsyner familien med deilig, nyrørt syltetøy hver eneste dag. Det eneste betenkelige er at de helst skulle solgt bærene til forbipasserende, og ikke til meg. Jeg er ikke en ordentlig kunde, fniser de. Det hjelper ikke om jeg sier at jeg betaler best av alle. Får de viljen sin blir det andre feriegjester som nyter gleden av vår kortreiste mat i Bølingshavn.
Starter de «eksport» av råvarene, vet jeg at Jan også gjør alvor av sin utfordring. Da må gründer-jentene lage sin egen åker til neste år. Da kan de selge til hvem de vil.
De har med andre ord fått seg en ordentlig jobb!
