Jeg leser skuespiller Janne Formoes blogg Je suis feministe. Hun og hennes venninner diskuterer hvorfor det er så få norske TV-fortellinger om kvinner. Tone Rønning er ansvarlig for eksterne dramaproduksjoner i NRK. Hun mener det er lettere å skrive mannlige karakterer fordi de beveger seg mer ut av komfortsonen og inn i risikosonen. Det gir rom for godt drama.
Vi kan like gjerne legge til; det er også her godt entreprenørskap, de største suksessene og genialitet oppstår. Det er her god reklame og de store historiene skapes. Den som intet våger, intet vinner, sier ordtaket. Det er noe i det.
Samme konklusjon presenteres i DnBs rapport; En million ideer. Veien fra drøm til å lykkes som gründer. Undersøkelsen sier at kvinner er dårligere gründere enn menn, blant annet fordi de er redde for å ta risiko. Kvinner etablerer gjerne små selskaper uten ambisjoner om vekst. Menn gjør ofte det stikk motsatte. Slik har de fleste menn gründet i alle år. Det er smertefullt å gå ut av komfortsoner. Det gjør vondt hver eneste gang. Det er alltid forbundet med tanker som; Vil jeg klare det? Hva om jeg går på trynet? Når du allikevel trosser bekymringene og gyver løs, da er du i ferd med å ta den nødvendige risikoen. I tillegg handler det om hvor mye tid du er villig til å bruke på entreprenørskap. Å befinne seg utenfor komfortsonen er forbundet med hardt arbeid. Her finnes det ingen fasit å støtte seg på. Det er mange ukjente faktorer og det er hele tiden krevende oppgaver som skal løses og finansieres.
LES OGSÅ: HVA GJØR DU NåR KVINNELIGE ROLLEMODELLER IKKE FINNES?
Entreprenørskap kan også være stikk motsatt. Det finnes mange viktige enkeltmannsforetak og små og mellomstore virksomheter i Norge som er viktig for samfunnsøkonomien. Hvor risiko, vekst og lønnsomhet ikke er like høy, men hvor gründere kan kombinere entreprenørskap med barn og familie. De ekstreme prosjektene med høy vekst er ikke forenlig med små barn. Jeg snakker av egen erfaring. Døgnet har bare 24 timer og når 18 av disse går med til jobb var barn utelukket i min verden. Jobben blir en livsstil, og det eneste du fokuserer på er å bygge. Det er viktig å være klar
over. Mange menn lever i denne verden. De må samtidig gi avkall på svært mye. Kvinner tar ofte et annet valg. Det bør også respekteres.
Jeg tok et karriere-avbrekk mange mente ville bli et stort svart hull på min CV
Da jeg sluttet i Cell Network våren 2000 flyttet jeg til Frankrike. Jeg hadde ikke krefter til å kaste meg ut i et tilsvarende oppstartsprosjekt og ønsket heller ikke en ny lederstilling. Jeg måtte klarne hodet og finne hva jeg hadde lyst til å gjøre i fremtiden. Jeg unnet meg en slakkere tilværelse og ga blaffen i alle velmenende råd om at karrieren ville ta skade av et for langt opphold utenlands. Ta skade av hva, tenkte jeg i mitt stille sinn. Mine veier har stort sett alltid vært staket ut av min egen gründerkraft. Denne kraften skulle jeg ikke miste. Nå ville jeg bli mamma. Det var – og er – en tid for alt. Det store privilegiumet ved å være gründer i hele sin legning er at man i sterk grad skaper sin egen karriere. Jeg ser ikke på årene som småbarnsmor som et stort hull på min CV. Attraktive styreverv og eget investeringsselskap var en karrierevei i seg selv, men jeg vet at mange hodejegere ikke tenker slik. For meg var det en egenskapt frihet å kunne ta et lengre avbrekk. Vel vitende om at entreprenør-egenskapene ikke ville forlate meg. Vel vitende at om hver gang jeg står på egne ben er jeg også godt utenfor min egen komfortsone. Det er der spenningen, risikoen og usikkerheten ligger. Men, det er også der friheten ligger. Ikke minst når du lykkes.
Menn og kvinner er forskjellige. Det har jeg akseptert. Jeg har aldri definert meg som kvinnelig gründer. Mange forsøker å snakke meg inn i den rollen. Jeg forsøker så godt jeg kan å skli unna. Jeg er gründer. Det er interessant å lese DnBs rapport og lese om forskjellene mellom kjønn knyttet til entreprenørskap. Ingen skal presses til å være entreprenør på feil premisser. Det er mange krevende tilstander forbundet med å være utenfor komfortsonen. For noen skaper det et sunt leveringspress, for andre vil det være totalt ødeleggende. Vi trenger gründere av alle valører. Små og store. La hver og én få dyrke det entreprenørskapet som føles naturlig.
For noen måneder siden skrev jeg en blogg om kvinnelige investorer:
Hvor er kvinnene som tar risiko og eierskap i start-ups?
Hvor mange kvinnelige investorer kjenner du som tar finansielle posisjoner i start-ups? Likestilte Norge er kommet langt på veldig mange områder. Vi har kvinner i de fleste ledende posisjoner. Kvinnelig statsminister, kvinnelig finansminister, kvinnelige partiledere, kvinnelig NHO-sjef og kvinnelig LO-sjef. Norge er i verdensklasse når det gjelder kvinner i ledende posisjoner, men næringslivet er fortsatt dominert av menn på eiersiden.
Kvinnene står langt bak menn når det gjelder å ta eierskap, utvikle seg som eiere og reinvestere overskuddskapital i nye virksomheter. Alle som sitter i ASA-styrer vet at makt og eierskap henger nøye sammen enten man representerer egne aksjer eller utøver eierskap på vegne av andre aksjonærer. Kvinner som skal fylle kjønnskvoten i ASA-styrer har mindre innflytelse enn menn når de velges som uavhengige styremedlemmer. Menn som representerer egne aksjer har sterkere innflytelse – ikke bare på generalforsamlinger – men også i styrerommet. Slik er det bare.
Menn har fortsatt et økonomisk overtak i Norge. En statistikk fra Nordnet tidligere i år viser at det er en stor overvekt av mannlige investorer, ikke minst blant de private investorene hos Nordnet i Norge. Bare 14 prosent av investorene er kvinner. Tallene er marginalt bedre i Danmark (18 prosent), mens det i Sverige og Finland er henholdsvis 32 prosent og 26 prosent kvinner. Tiltross for den høye likestillingsprofilen i Norge er investeringer i aksjemarkedet fortsatt noe menn gjør.
Denne kommentaren er ikke knyttet til forskjeller mellom kvinner og menn som sparer i aksjer eller fond. Jeg ønsker å sette søkelys på den profesjonelle investor-rollen. Mange menn starter som gründere og selger hele eller deler av virksomheten etter noen år. Menn har lettere for å utvikle selskaper og ta en exit når sjansen byr seg. Mange kvinnelige gründere har ikke samme strategi, og frigjør dermed ikke kapital på samme måte. Er du på jakt etter investorer til en spennende start-up er private kvinnelige investorer vanskelig å finne. Betyr det at kvinner ikke har investeringskapital eller ønsker de ikke å ta den risikoen som er knyttet til start-ups? Vegrer kvinner seg for å ta samme risiko som menn? Finanspressen er full av historier om menn som har tjent seg styrtrike på aksjeinvesteringer. Vi leser sjelden om kvinner som har startet med to tomme hender og skapt sin egen formue ved hjelp av egne investeringer. I aksjemarkedet blir man ikke rik uten å ta risiko. Økonomisk makt skaper store forskjeller mellom kjønn. Kvinner har fått statlig hjelp til å komme inn i ASA-styrene. Ingen andre enn kvinnene selv kan ta en større og mer aktiv rolle som investorer og på sikt bidra til at den økonomiske makten blir jevnere fordelt mellom kvinner og menn.
Jeg liker å jobbe for aksjer. Jeg trigges av å være medeier i de virksomhetene jeg jobber for. De gangene jeg tar risiko øker mitt engasjement, og det gir en ekstra motivasjon i forhold til å lykkes. Det er ofte en spennende fase å vurdere risiko når man går inn som aksjonær, forhandle om best mulig inngang og deretter gå ut på best mulig tidspunkt. I den delen av næringslivet som jeg kjenner best, har investerings- og exit strategi vært mannens domene. Det er fortsatt slik i 2015.
De fleste seriegründere jeg kjenner er menn. De er rutinerte oppstartere, de tar exit i løpet av en bestemt periode og jakter videre på nye idéer eller nye selskaper hvor de kan ta en sentral posisjon. Selv om ikke alle engasjementer og investeringer ender med store gevinster, klarer de gode investorene å bygge opp stadig større investeringskapital. Det er på denne arenaen jeg etterlyser flere kvinner. Ønsker vi å oppnå reell likestilling i Norge er kvinnene nødt til å ta en tydeligere posisjon som profesjonelle investorer. Denne skjevheten kan ikke reguleres med statlige lover.
Som IT-gründer forsøker jeg å rekapitulere investeringsfasene rundt mine egne selskaper. Jeg husker ingen kvinnelige private investorer. Heller ikke i nyere tid – gjennom Dot Global AS og Cloudnames AS – har jeg møtt kvinnelige investorer som vurderer å gå inn med betydelig kapital i en oppstartsfase. Kun menn. Er IT spesielt mannsdominert? Jeg tror ikke det.
Innovasjon Norge har fått frem mange dyktige kvinnelige gründere de senere årene. Vi kan håpe at de kvinner som lykkes som gründere gjør som sine mannlige kollegaer; å pløye gevinst tilbake i nye investeringer. For mange kan gründer-rollen gi status som serie-gründere. Mange serie-gründere utvikler seg til investorer. Kanskje ligger kvinnene en generasjon bak mennene? Jeg synes vi skal ha fokus på kvinner og eierskap. Det er der den relle likestillingen ligger.
Bente Sollid Storehaug: Digital strategidirektør (Chief Digital Officer) hos Dinamo. Serie-gründer. Erfaren CEO og styremedlem i både start-ups og børsnoterte selskaper. Mentor for gründere i regi av Innovasjon Norge / Connect Norge. Styreformann og medgründer for Dot GLOBAL, Norges eneste kommersielle toplevel domain registry. Medlem av konsernstyret i Polaris Media ASA. Medgründer i det internasjonale hostingselskapet Cloudnames AS. Etablerte i 1993 Digital Hverdag som i dag er børsnotert under navnet Bouvet på Oslo Børs. Selskapet har 900 ansatte og omsetter for over 1 milliard med en EBITDA på 105 MNOK. Bente er også tidenes yngste medlem av Norsk Redaktørforening.
