Jeg har fått vinger til å fly. Likevel lurer jeg alltid på om jeg er en god nok feminist?

VG-journalist Ingeborg Huse Amundsen lurer på om hun er god eller dårlig, eller midt på treet? Kanskje er hun en dårlig feminist? Jeg har alltid lurt på det samme. Er jeg god nok? Selv er jeg overbevist om at jeg stryker i manges øyne.

Hvorfor er feminisme så uhyre vanskelig å skrive om? Jeg leser VG-journalistens liste over over hva en god feminist er. Første punkt er å gjøre karriere. Jeg har valgt å bygge egne virksomheter. Jeg har alltid tråkket inn på menns territorium. 19 år gammel ble jeg Norges yngste medlem av Norsk Redaktørforening. Siden ble det Internett og teknologi. Jeg har valgt å sitte i styrer for både oppstartsselskaper og ASA-selskaper. I den første gruppen teknologi- og medieselskaper er jeg aldri i tvil. Jeg velges som styreleder fordi jeg har den rette bakgrunnen eller de rette kvalifikasjonene. Jeg dveler ikke så mye ved ASA-styrene, men det er en kjennsgjerning at 40 prosent skal være kvinner i disse styrene. Da tenker jeg, er jeg egentlig god nok? Den tanken plager meg innimellom. Ville de foretrukket en mann om de hadde fått velge helt fritt?

De to første punktene på Ingeborg Huse Amundsens liste kvalifiserer meg altså til å være en feminist. Jeg har gjort karriere. Jeg har alltid vært selvstendig, men jeg er kanskje ikke flink nok til å heie frem andre damer eller lete etter kvinnelige kilder i journalistikken? Når jeg deler artikler i sosiale medier leter jeg aldri etter kvinner spesielt. Jeg ser at mange feminister gjør nettopp det. Med stor iver. Jeg leser og deler helt uavhengig av kjønn. Jeg har aldri vurdert noe som helst ut fra kjønn. Jeg har alltid ansatt den beste kandidaten. Gründer-virksomheter er nødt til det. Jeg har valgt partnere ut fra kunnskap og kompetanse. Jeg føler meg igjen som en dårlig feminist når alle disse partnerne har vært menn. Gang på gang.

Det samme skjedde i fjor. Jeg fikk rollen som CEO, selv om det ikke er et snev av hierarki hos oss. Min dyktige med-gründer er mann. Vår styreleder er også en mann. I min verden av oppstartsselskaper er det eiermakt som gir styreposisjoner. Vi er tre personer som styrer den nordiske satsingen. Vi eier 70/15/15, men aksjonæravtalen sier at vi alltid må være enige når viktige avgjørelser tas. Vi er tre likeverdige partnere. Her er det ikke snakk om at gutta kan sette seg i badstuen og ta de virkelige avgjørelsene, Julie Brodtkorb. Det er noe herlig befriende når vår franske styreleder ringer eller kommer inn døren på kontoret i Oslo og sier;  Hi, guys! Jeg får ingen særbehandling fordi jeg er kvinne.

Denne bloggen skrives om morgenen 8. mars. Jeg er på konsernstyresamling i Narvik. To dager borte fra mann og barn. Er jeg en dårlig feminist når jeg har dårlig samvittighet for en sterkt forkjølet mann og barn som savner mamma? Jeg kunne ikke ha stått i mine jobber uten en mann som støtter meg 110 prosent. Det er ofte han som må ta støyten. Mine styremøter lar seg sjelden flytte eller tilpasse. Når jeg tenker meg om, så finnes det ikke én eneste person i hele denne verden som har dyttet mer på meg enn min egen mann. Alle de gangene jeg har vært i tvil, har Jan vært sikker; Jeg synes du skal være styreleder. Ta den utfordringen. Tenk så heldig du er!

Det er ikke nok å gå sine egne veier. Du skal også kjempe en kamp på feministenes premisser. Det er her jeg føler at jeg kommer til kort.

Lykke er alltid et bevegelig mål. Det er mange kvinner som trenger en bedre hverdag i en bisarr og grusom verden. Disse kvinnene er det lett å være en god feminist for. Den norske feminismen må jeg tenke litt mer på.

Suksess i næringslivet handler mye om å ville, tørre og leve mesteparten av sitt liv utenfor komfortsonen. Det er ikke gitt at alle trives der.