Hvilken retning tar Norge etter en grumsete valgkamp?

Mens verden endrer seg raskt, er mitt etterlatte inntrykk at valgkampen har bydd på tabloid politikerforakt og retorisk grums rundt norske innvandringsverdier. Er det egentlig disse sakene som er viktigst for Norge de neste fire årene?

Verden endrer seg uavhengig av norske verdier og norsk politikk. Næringslivet møter nye regulatoriske utfordringer fra EU, kundene endrer adferd og vi utfordres av nye og sterke teknologier. Digitalisering og robotisering er ikke noe nytt, men det er utfordrende at nye aktører så raskt snur opp ned på forretningsmodeller og maktstrukturer i det norske samfunnet.

I dag utfordres 250 år gamle forretningsmodeller, aller sterkest innenfor medier og finans. Apple, Google, Facebook og Amazon er sterke ny-monopolister. Konkurransearenaen er ikke lenger nasjonal, men global. Dette er bare en av mange grunner til at norsk valgkamp ikke burde handle om Støres arv og investeringer, om partiledere på venstresiden har hatt barn i kommersielle barnehager eller Ernas manglende bruk av bilbelte. Valgkampen er skjemmet av presseoppslag som bygger opp under at vi har uredelige topp-politikere som vi ikke bør ha tillit til. Inntrykket skaper desillusjonerte velgere og gjør politikk til et lav-status yrke. Det er ingen tjent med. Vi trenger fremsynte politikere mer enn noen gang.

Bente Sollid Storehaug sitter i konsernstyret for flere store norske virksomheter. Til daglig leder hun Wizaly Nordic. Hun er ofte benyttet som Key Note Speaker for tematikk rundt Industri 4.0.

Foreløpig har Norge tilpasset seg den teknologiske utviklingen. Endringer over natta skjer gjerne i et 10-15 års perspektiv, hvilket betyr at vi faktisk har en mulighet til å endre oss. Hvorvidt vi kan klare det, er avhengig av om vi innser fakta, erkjenner endringene og operasjonaliserer på den kunnskapen vi allerede har. Det er ikke bare innovatørene som skal være iderike og kreative. Politikere må også oppdatere seg med ny software, fylle på med ny kunnskap, vise mot og tenke annerledes.

Næringslivet har et stort press på seg. Alle lederne oppfordres til å bli mer uredde og ta større risiko. De tvinges også til å fatte raskere beslutninger enn tidligere. Og ikke minst, de skal kommunisere at de ser og forstår den nye konkurransesituasjonen, de skal ruste seg til å møte den globale konkurransen og legge til rette for innovasjon. Digital modenhet har flere dimensjoner og berører både kultur, organisasjon, innsikt og evne til å velge de rette teknologiene. Tiden løper fra politikere som ikke evner å iverksette nye digitale strategier eller som ikke forstår at data og nye teknologier kan styrke vår konkurransekraft innenfor alle næringer.

Verden trenger fortsatt olje i lang tid fremover, energi og sjømat. Mens Google utvikler førerløse biler, føler jeg stolthet over at Kongsberg-gruppen utvikler autonome skip. Norsk industri har vært god til å drive å inkrementell innovasjon, men fremover må vi også tenke radikal innovasjon, ikke minst innenfor energisektoren hvor digitalisering og nye teknologier vil treffe oss med full kraft.

En innovatørs frykt er å miste evnen til å forstå signalene rundt seg. Dagens barn sitter med fremtidens digitale definisjonsmakt. De har en helt annen teknologiforståelse enn min egen generasjon. Deres preferanser og adferd vil for alvor endre forretningsmodeller og strategier. Dyktige innovatører er utstyrt med gode antenner. De ser retning før oss andre. Digitale selskaper blir veivisere. Vi må også evne å tolke de samme signalene.

Foredrag fra Bente Sollid Storehaug? Hør henne snakke om Industri 4.0 og hvordan dette påvirker næringslivet.

Strategiprofessor Torger Reve har lært meg at det er tre måter å omstille seg på; gjennom kriser, entreprenørskap og strategiutvikling. Hvor står Norge i dag? Hvor ønsker vi å være i fremtiden? Og hvordan skal vi komme dit? Hvordan skal Norge ta en sterk posisjon i en stadig mer teknologidrevet verden? Hvordan skal vi sikre oss mot at globale selskaper tjener gode penger på norsk jord uten å betale skatt? Det er disse problemstillingene som kunne rettferdiggjort bruk av tittelen skjebnevalg, men oppdraget er ikke klart nok for mange politikere. Heller ikke for store deler av norsk presse.

Verden har vist oss mange virkelige skjebnevalg det siste året. Donald Trump har bragt skam over USA, populisme og sterk misnøye med globalisering var driverne bak Storbritannias Brexit. Frankrike reddet seg inn med Emmanuel Macron. Det er grunn til bekymring over politisk lederskap og desillusjonerte velgere i mange land.

Norge har i særklasse en god modell, men selv den trenger tilpasninger når arbeidsmarkedet er i sterk endring. Gode velferdssamfunn bygger på høy grad av trygghet og likhet. Tillit er vesentlig for å oppnå trygghet. Så kan vi alle gjøre oss noen tanker om den norske valgkampen. Det er lov å håpe at neste valgkamp blir bedre og mer fokusert. Det er nulltoleranse for mobbing i norsk skole. Voksne skal være gode rollemodeller, men fremstår ofte som hissige og grumsete retorikere i politisk arbeid.

Paradigmeskiftenes tid er ikke forbi. Vi har akkurat startet vår reise inn i en teknologisk tidsalder. Det verste scenarioet Norge kan våkne opp til om 10-15 år er; Hvorfor så vi ikke de åpenbare mulighetene? Hvorfor klarte vi ikke å operasjonalisere på den kunnskapen vi hadde?

Store samfunnsendringer har lett for å skape strekk i laget. Det ser vi også innenfor næringslivet. Derfor trenger vi politikere (og presse) som skjønner de nye spillereglene, som forstår hvilke strategier vi bør bygge på og at dette er en usedvanlig god tid for å ta nye posisjoner. Det finnes ikke én grunn til at Norge ikke skal ha en fremtredende posisjon i en ny teknologisk tidsalder. Vi skal ikke gå inn i historiebøkene som nasjonen som forsov seg til timen. Ingen digitale seiere varer evig. Det kan virke som om Apple og Google sitter med den digitale pokalen, men selskaper og nye innovatører vil fortsette å utfordre.

Innovatører kan ikke endre en nasjon alene. Politikerne må sitte med den samme virkelighetsforståelse og se de samme mulighetene. Pressen er vår fjerde statsmakt og burde bidra til god forståelse og rett fokus. Valgkampen har vist at både politikere og presse har mye å jobbe med. Skjebnevalg inntreffer når velgere mister tillit til at politikere kan håndtere store endringer rundt oss. Pressens personfokus på toppolitikere – og saker som egentlig ikke er politikk – bidrar kun til å svekke tilliten til pressen. Politiske partier går i retning av å bygge egne mediehus. La ikke Trump bli et forbilde. Vi trenger mer enn noen gang en fri og uavhengig presse. Pressen må ta sin synkende tillit på alvor.

I tider med endring søker vi gjerne rådgivere og ledere som forstår, som gir retning, som viser handlekraft og evne til å håndtere utfordringer. Krav til endring og bedre evne til selvledelse gjelder oss alle. Alt starter med hver og en av oss.

Jeg gjør min plikt og stemmer. Noe annet er helt utenkelig, men jeg ønsker meg et annet fokus. Både fra politikere og norsk presse.